Boken Seppala - Hundekjøreren ble utgitt i 1932 og var skrevet av Elizabeth Nansen. Etter det lille jeg fikk med meg der jeg sto og bandt inn boken, er dette en biografi om en mann som het Seppala og som vokste opp i Norge, men som dro med hundeslede i Alaska på jakt etter gull.Da boken kom deisende i postkassen min så jeg at det var en pocketbok i temmelig dårlig forfatning, men ikke noe litt japanpapir og hvetemelsklister ikke kunne fikse. Noen uker senere kom hundepelsen deisende i postkassen min. Jeg må innrømme at jeg først ble litt overrasket over at det var pelsen fra hodet jeg dro ut av boblekonvolutten, men da det første sjokket hadde lagt seg, boblet jeg over med ideer.
Jeg tok boken fra hverandre og satt seksjonene sammen med strimler av japanpapir før jeg sydde seksjonene sammen og sydde på doble forsatspapir som jeg hadde laget. Jeg fant materialer jeg ønsket å bruke som tok igjen fargene fra forsiden av boken som gikk i grått og lyseblått. Jeg valgte å sy håndsydde kapitélbånd for å få prikken over i-en på boken og for å helt matche de andre fargene jeg hadde valgt til boken. Jeg håpet også ved å gjøre dette at boken faktisk ville bli sterkere da jeg syr det inn som en del av bokstrukturen og ikke bare limer et dekorativt kapitélbånd på.
Hadde en idé om å sy boken på en trebit, for det synes jeg ser spennende ut og jeg ville gjerne prøve det. Jeg hadde nemlig fått frie tøyler til å designe utseende og innbindingsmetode på boken. Men jeg hadde ikke sett for meg at jeg i tillegg skulle ha et hundehode utenpå boken da jeg først fikk den tanken, men jeg tok utfordringen og i grunn ga det mer mening designmessig å ha den rette trebiten sammen med pelsen.Når jeg jobber med slike organiske og naturlige ting som hundehodeformen gir, har jeg tendens til å ville "temme" det uregjerlige - skape orden og rette linjer i det naturlige og ujevne. Jeg har tidligere jobbet med symmetri og balanse og gyldne snitt og alt det der i andre bøker, men jeg elsker allikevel tilfeldigheter og de røffe furene i geiteskinnet jeg vanligvis bruker eller andre organiske elementer jeg tar med i bøkene jeg binder inn. Nå måtte jeg virkelig kjempe for å få orden på elementene boken skulle bli komponert av.
Det var kanskje nettopp derfor jeg følte så sterkt at jeg måtte ha den rette trebiten på bokryggen. Den ville være med på å skape noe rett og jevne ut og balansere hver side av boken, men samtidig ville den ta opp noe fra innholdet i boken dersom jeg pusset den ned slik at toppen fikk en slags skitupp-form, eller meieform og da med tanke på hundesledens meier. Ingen dum idé huh? Jeg liker nettopp å bruke ting fra innholdet i boken for å skape et utrykk av bokens innhold på utsiden også. Litt som grafiske designere som designer bokomslaget i 2D på omslaget. Jeg bruker samme arbeidsmetode, men gjør det i 3D og med tradisjonelle materialer og på bokbinderfagets vis.Jeg forsøkte flere steder for å finne noen som kunne levere en trebit til meg som ikke var for tykk. Jeg "snublet" over en møbelsnekker på nettet som hadde akkurat det jeg trengte og hun sendte over en bit i eik og en i kirsebær slik at jeg hadde noe å velge i. Eik passet best til de fargene jeg skulle bruke til boken for den var gråere og lysere enn kirsebærtrebiten. Dermed var det bare å ta frem hånddrillen og drille hull i den. Etter å ha sydd boken sammen, limt ryggen, sydd kapitélbånd, skar jeg til papp til front og bak av boken og skjerfet det grå skinnet for å lime på som et underlag til hundepelsen.
Jeg limte det grå skinnet på og nå kom utfordringen. Jeg valgte å lime skinnet direkte på boken, limte deretter på hundepelsen og når alt dette var tørt, tok frem en syl og nål og forsøkte å få sydd trebiten utenpå det igjen. Dette var utrolig vanskelig. Det var så mange lag og så tykt og vanskelig å stramme tråden var det også, men jeg fikk det til slutt til. Deretter var det bare å lime ned forsatspapir og gjøre noen fintrimminger her og der og sende over til kunden. Denne måten å binde inn er ikke særlig bra får selve åpningen av boken, for du har en fast rygg som ikke gir noe særlig fleksibilitet når man åpner boken, men du så flott det så ut, da?! Jeg forsøkte å åpne den som man gjør når man leser den og det fungerte fint, så da tenkte jeg at det bør være ok. Det er best å ha den hvilende i fanget, det er det eneste, for den er litt uhåndterlig, men da kan man sette seg i godstolen og lene seg tilbake med boken i fanget og drømme seg bort i Alaskas gullrush og alt det boken forteller om Seppalas liv.
Jeg kan med sikkerhet si at dette er det mest spennende prosjektet jeg har fått fra en kunde, men også det mest unike jeg har gjort. Det var til tider frustrerende da jeg ikke kunne putte boken inn i pressen for å få festet og presset den slik man vanligvis gjør, men man prøver så godt man kan, med de uforutsetningene som dukker opp. Hundeørene var usedvanlig harde og jeg måtte la dem stikke utenfor og bruke tvinger i tillegg til presseplatene med liggeunderlag oppå og uten bandasjen jeg hadde ville dette aldri gått.
Følte meg ti kilo lettere da jeg fikk sendt boken avgårde - men jeg sendte den med et smil om munnen og er faktisk veldig fornøyd med resultatet. Håper kunden blir det også :)
