A - Å : Mitt personlige kalligrafi- og bokbindingsalfabet

A

Alfabet - et standarirset oppsett med bokstaver i et språk, der hver bokstav har sin lyd.

Agatsten - brukes til å gi glans til bladgull om det er på gullsnittet på en bok eller et forgylt område på et kalligrafisk arbeid gjort på gessogrunning.

Arches - en papirtype som er fin å skrive kalligrafi på. Er egentlig et akvarellpapir, men det er fint å bruke til andre medier også.

Akvarellfarger -  malerfarger som er vannløselige og ikke særlig pigmentsterke. Fint å bruke til bakgrunnsfarge og til illustrasjoner sammen med kalligrafi. Og selvfølgelig til akvarellmaling. Jeg oppdaget at det var veldig moro å jobbe med dette da jeg bodde i Birmingham. Jeg dristet meg til å male akt-tegninger med akvarellmaling uten å ha særlig forkunnskaper. Det var vanskelig å la det hvite stå igjen og fylle opp med farge rundt, men etterhvert så får man det til. Det er også en deilig følelse når fargene flyter i hverandre - jeg elsker tilfeldigheter. Det at jeg ikke helt har kontroll over hvor fargene vil hen.

Armenian bole - et pigmentstoff / pulver. Jeg bruker det av og til på baksiden om jeg skal overføre noe til et papir under. F.eks. jeg skulle lage en miniatyr på vellum og hadde tegningen jeg skulle bruke på papir. Jeg smørte armenian bole på baksiden og det fungerte som gjennomslagspapir som blåpapir i gamle skrivemaskiner. Jeg har også brukt det for å gi en varm farge til gesso når jeg har lagd det til å feste bladgullet på til illuminasjon.

Ampersand -  & eller et som dette tegnet heter. Kommer fra og på latin der og er et.

B

Bokbinderkniv - uunværlig kniv som er fin å kutte bretter i arket med. Gir en myk, litt rufsete kant.

Bokbindernål - Nålen er litt tykkere og større enn vanlige synåler. I tilleg er den rett også der øyet på nålen er, slik at nålen ikke presser ut papiret noe mer enn nødvendig når nålen går gjennom det.

Bladgull - flortynt gull som er banket flatt og lagt i "bøker" med mellomleggspapir. Brukes både til å lage gullsnitt på boksidene, til forgylling av titler og annen dekor utenpå bokomslaget. Brukes også til kalligrafiarbeider der man fester det med gessoblanding eller et annet type limstoff. Selvfølgelig brukes bladgull også til andre forgylte arbeider som gullrammer og gyldenlær.

Blindforgylling - en forgyllermetode der det ikke legges gull i avtrykket. Man lager kun en fordypning i skinnet eller også legger på vann slik at det varme verktøyet lager et brunt (svidd) merke i skinnet.

Brause pennesplitter - mitt favotittmerke når det gjelder kalligrafisplitter. Kommer med reservoaret på. Størrelsen tilsvarer bredden på pennesplitten, så kjøper du en Brausesplitt 2,5 så er den 2,5mm bred.

Bokpapp - den pappen man kjøper for å få hardt omslag på bøker eller album. Pappen kan kjøpes i forskjellige tykkelser, 1mm-5mm og er i A1 størrelse. Kjøpes hos K.E.M. eller Papirgalleriet i Norway Designs.

Bokpresse - jernpresse som man presser bøker i. Tvingen er på midten og man presser ned mot det som skal presses og trykket blir fordelt jevnt fra midten og utover. Det finnes mange typer presser og i mange størrelser. Noen kan stå oppå bordet, noen er like store som et menneske og står på gulvet.

Bambuspenn -  bambus skjært til slik at det får en kalligrafispiss. Brukes oftest i arabiske land for å skrive arabisk kalligrafi.

Bokens deler -  en bok har mange deler og her er en liten oversikt over hva alle delene er kalt. På det første bildet er alle delene man ser inni boken. På det andre bildet ser man en oversikt over delene også utenpå boken.

 

C 

Tidlig kristen codex funnet i Nag Hammadi i Egypt i 1945

Codex - "Bok" på latin, det vi forbinder med den "moderne bokform" der boken har seksjoner med sider og kapitler, bundet sammen og trukket med stoff, papir og/eller skinn. Denne bokformen erstattet skriftrullene som viste seg å være vanskelige å slå opp i om man ville til "side 10" i en rull på 20 meter. Den fikk sitt utspring i vokstablettene som var forløperen. Treplater med en grop i som ble fylt med voks som man kunne risse inn bokstaver i. Flere slike plater ble hengslet sammen og ideen om codex ble født.

.

D

Doble blyanter - en metode å skisse bokstaver med der man teiper to blyanter sammen og deretter skriver med skriveredskapet som man gjør med bredpenn. Artig måte å få litt store bokstaver. Disse kan fylles inn med farge og retusjeres som man ønsker.

Doubleur -  det er sikkert et annet ord for dette i norsk bokbindingsterminologi, men i mangel på det norske ordet skriver jeg inn dette. En doubleur er det stykket som er på innsiden av bokomslaget i finere bokbinding er det et skinn skjerfet så tynt at overgangen fra omslaget på utsiden og skinnet inni ikke har noen synlig kant. Man kan også bruke stoff eller papir.

E

Elefanthud - Et papir som brukes til omslag på bøker og det egner seg også som forsatspapir. Det er ganske stivt og har et mønster som kan minne om, ja netopp, elefanthud...

F

Falseben - Uunværlig verktøy til bokbinding. Dette brukes til å dra over folder for å gjøre de skarpe, det gnis med roterende bevegelser på boken etter at man har limt for å få det flatt og glatt. Det har ofte også en butt og en spiss ende som man kan komme innimellom fals og rundt kanter med. Et "must" for å drive med bokbinding.

Fals - den kanten på boken der pappen har et opphold - er mellom bokryggen og omslaget foran og bak.

Flat pensel - fin å bruke til å påføre lim på bokryggen f.eks.

Fjærpenn -  eller som det heter på engelsk Quill. Det er som oftest gåsefjær som brukes til dette. Man varmer opp fjærspissen, fjerner "innmaten" i røret og skjærer det til. Fjærpennen er myk og spenstig å skrive med og man kan få de fineste linjene med dette skriveredskapet. Man skjærer gjerne bort mesteparten av selve fjærpynten for at den ikke skal være i veien når man holder den.

G

Gouache - pigmentsterk vannbasert maling på tube. Bland ut med vann til det er like tyntflytende som blekk og det er ypperlig som kalligrafiblekk. Gouache finnes i alle regnbuens farger og kan blandes med hverandre. Lyse farger synes godt på mørk bakgrunn. Skriver du med hvit gouache på sort papir så går det kjempefint.

Gesso - gipsgrunning med fiskelim, armenian bole etc. Lang prosess å lage for hånd, men helt unikt å bruke til å feste bladgull på vellum eller papir. Gessoen legger seg som en pute oppå, og man puster på det og legger ned bladgullet oppå slik at det fester seg. Når det sitter fast, kan man bruke en agatsten til å polere gullet med og få det skikkelig blankt og fint.

Gum Arabicum - medium som kan blandes inn i gouachen for å gi det litt mer bindestoff. Gouache er vannløselig og kan lett løses opp og om man ønsker å la det få en litt mer permanent kan man ha en liten dråpe av gum arabicum i seg.

Geiteskinn - solid og velegnet skinn til bruk i bokbinding. Det har en fin struktur og er slitesterkt. Jeg kjøper helst skinn fra Hewit & Sons eller Harmatan Leathers i UK.

H

Halvskinnsinnbinding - Bok innbundet med skinn på rygg og hjørner.

Hieroglyf - de gamle egyptiske "bokstavene". De ble risset i sten for ca. 6000 år siden. Tegnene består hovedsaklig av piktogrammer eller skjematiske bilder.

Hvetemelsklister -  lages ved å koke opp hvetemel og vann i ca. 5 minutter. Det er et fint "all-round" lim til å lime både papir (særlig håndlaget) og skinn med. Det fine med klisteret er at det trekker seg inn i materialene og ikke legger seg som et lag mellom flatene man ønsker å lime sammen. Det er vannløselig og holder seg i kjøleskap i en ukes tid etter at man har lagd det. Det er billig også! For å drøye tørketiden kan det gjerne blandes med PVA-lim.

Hvetemelsstivelse - lages på en litt anderledes og mer tidkrevende måte. Først skal stivelsen blandes i kaldt vann for å få igang enzymene. Deretter kokes det opp og lar det koke i ca. 30-40 minutter, gjerne i vannbad på lav varme. Blir det for mye klumper klemmes massen gjennom en tøyduk for å få det fineste og reneste limet ut. Stivelsen har finere korn og er hvitere enn det mer vanlige klisteret. Det brukes hovedsaklig til konservering og reparasjon av bøker der det kreves at det er mindre syre tilstede i materialene man bruker.

Håndlaget papir -  papirmasse som blir kvernet og blandet med vann for så å helles i en ramme med et finmasket nett i bunnen. Det kan tilsettes blomster, stråbiter, massen kan farges med forskjellige farger. Papiret tas ut av rammen når det er tørt og vips har man et grovt og vakkert papir. Jeg har selv aldri lagd papir før, men har lyst til å lære.

Hahnemühle papir - et syrefritt papir lagd i Tyskland. Jeg bruker dette til nesten alt. Den typen jeg bruker mest er litt gulaktig med spetter i seg. Det egner seg fint til forsatspapir og til forsterkning i ryggen, hylser og jeg skriver også kalligrafi på det. Det er ganske stort i størrelse - A0, så man får mye ark for pengene.

Heftelade -  en ramme man fester heftebånd i som man kan sy bokens seksjoner på.

Heftebånd - gjerne av lin. Er de båndene man syr rundt for å feste seksjonene på.

Hylse - del på bokens rygg som gjør at boken kan åpnes lettere enn om overtrekksmaterialet (skinnet) ble limt direkte på bokens rygg. Ettersom jeg forstår, er dette en fransk innbindingsteknikk. De legger også gjerne på falske bånd som står opp fra ryggen for dekorasjon. Ikke som på engelske innbindinger der man sydde rundt hyssing og limte skinnet direkte på bokens rygg og rundt hyssingen. Da blir åpning av boken vanskeligere, men båndene som sto opp på ryggen var ekte og ikke bare til pynt.

I

Italic - skrifttype som kommer fra den humanistiske kursivskriften. Stilen oppsto i Italia på 1500-tallet.

Indigo - en dyp blå-lilla farge. En av fargene i regnbuen. Har kanskje ikke noe med verken kalligrafi eller bokbinding å gjøre, men det er en vakker farge. Kan fås i gouache og japansk riveblekk.

Illuminasjon - en illustrasjon, vanligvis middelaldermanuskript, med initialer, ranker, bladverk og figurscener. Bokmaleriet har dekorative tegninger, gjerne i gull, sølv og klare farger, spesielt i begynnelsen av teksten.

Ingress papir -  et pastell/tegnepapir. Kan også brukes til både bokbinding som forsatspapir eller omslag og til kalligrafi. Det er litt ruglete, men godt å skrive på.  

J

Japansk bokbinding - bøkene blir bundet inn på en helt annen måte i Japan enn her i vesten. Løsblad kan sys sammen med en dekorativ søm. Det finnes flere varianter av denne sømmen - her er det bare å bruke fantasien.

Japansk riveblekk - Sumi blekk fås i mange farger og kvaliteter. Man trenger en sten til å rive blekkstaven på. Den er av såpesten og man tilsetter vann som man deretter gnir i sirkelbevegelse eller frem og tilbake på slik at blekstaven løses opp. Jeg føler selv at denne forberedelsen før man skal sette seg ned å skrive kalligrafi er en del av å mentalt forberede seg på det som så skal skje. Det er som meditasjon.

Japansk kalligrafi - som kinesisk kalligrafi skrives japansk kalligrafi med pensel. Penselen holdes i en vertikal stilling og de tykke og tynne linjene dannes ved å presse penselen ned og løfte den opp alt ettersom man trenger linjen til å ha tykke eller tynnere streker. Jeg har selv gått på et kurs og ble veldig fascinert av denne teknikken.

Japan-papir - kozu shi - (håndlaget papir). Jeg bruker dette til reparasjon av bøker. Det er tynt og sterkt på samme tid. Det er også litt gulnet i fargen så det passer godt å bruke til reparasjon av gamle bøker der arkene kanskje har blitt litt gulnet med tiden. Jeg påfører hvetestivelse for å lime dette på. Bruker helst det litt tykke papiret til hengsler og for å forsterke folden i ryggen av seksjonene. Jeg bruker et tynnere papir (spider tissue) for å reparere rifter i selve sidene i boken.

K

Kalligrafi - kommer fra det greske ordet kali og grafia som betyr god skrift. Edward Johnston i England kalles ofte den moderne kalligrafiens far. Han lagde en lærebok om dette kalt Writing & Illuminating & Lettering. Prinsippet for kalligrafi er håndskrevne bokstaver der vi i vesten skriver med bredpenn som holdes i en bestemt vinkel for å få frem tykke og tynne linjer ettersom man skriver. Det tar lang tid å få denne teknikken inn i hånden, men det er god trening og moro når man ser fremskrittene. Skriften på bildet ved siden av er basert på Johnstons Foundational Hand. Den er rund og bred i kontrast til den smalere italic-skriften. I østlig kalligrafi skrives det med pensel - beskrevet i J for japansk kalligrafi.


Kuhud - jeg brukte dette på omslaget til en av mine første koptiske bøker. Det er tykt og solid og fungerte fint å lage hull i til å sy. Fantastisk at et såpass "ulekkert" materiale faktisk passer fint som bokomslag uten mer krims krams. Man kunne ha skinnet på med den semskede siden ut eller inn. Jeg valgte å ha den ut og fikk da en mer røff overflate.

Kapitélbånd - det er de (som oftest) tofargede, stripete båndene som er inntil bokryggen oppe og nede på boken. Det vanligste er å lime på falske kapitélbånd som kun har en dekorativ funksjon, men i riktige håndlagde bøker sys disse for hånd som en forsterkning av selve bokbindet og selvfølgelig også som et dekorativt element - prikken over i-en.

L

Long stitch binding - i mangel på norsk oversettelse kaller jeg dette nettop for long stitch binding - det ville uansett komme innunder L om man kalte det langsømsinnbinding. Det er en teknikk der man syr boken inn i omslaget og kan brukes både med papiromslag eller skinn eller hva som helst. Hver seksjon sys for seg og det finnes utallige variasjoner. Enkelt å lage og dekorativt når selve sømmen syns på ryggen. Mulighet for å sy med forskjellige farger på tråden.

Ligatur - to bokstaver som settes sammen. ft for eksempel. Man skriver f t uten tverrlinjen og  trekker den over til slutt. Fi også, fi smeltes sammen.

M

Marger - når man jobber med kalligrafi er det viktig å tenke på margen rundt selve teksten. I tradisjonelt oppsett er margen nederst på arket litt bredere enn den øverst og til sidene. I det siste har jeg hørt fra en som jobber i et rammeverksted at de på sidene er like store med den øverst, men hun var enig med meg i at den nederste margen skal være større. Hvis ikke ser teksten ut til å være for langt ned. Det er noe som skjer rent visuelt som gjør at det må være slik.

Miniatyr - kommer opprinnelig fra et latinsk ord for rødfarge, var opprinnelig navn på illuminerte bokstaver i gamle håndskrifter.

Miniatyrmaleri - var vanlig som bok- eller manuskriptillustrasjon i flere områder i verden eller i form av miniatyrportretter, som ble populære fra ca. 1500-tallet og til daguerotypi og fotografi tok over. Fram til middelalderen ble mønje (minium) brukt i illuminerte bøker, og har gitt navn til miniatyrmaleriet, en bildetype som først ble malt med mønje. Til å begynne med var det velin (pergament) som var brukt som underlag, med bildet utført i gouache eller akvarell, gjerne med tusjtrukne omriss. Dette gikk på en måte «i arv» fra den tid bøker ble skrevet for hånd og «illuminert».

Monogram -  en måte å kombinere to eller flere bokstaver slik at de danner et slags symbol.

N

Nigeriansk geiteskinn - jeg har kjøpt inn mye av dette skinnet da jeg liker at skinnet har struktur og er naturlig farget med plantefarger i Nigeria. Jeg har kjøpt skinn fra Harmatan Leather av en mann som heter Marc Lamb. Utrolig fint utvalg av skinn. Jeg har brukt det naturskinnet de lager som er lys beige, men mitt favorittskinn har en rustrød farge. Det siste alternativet har en sennepsgul farge.


O

Origami - japansk bretteteknikk av papir. Ved å lære seg forskjellige bretteteknikker vil man se at det kan gi inspirasjon både til å lage kalligrafiarbeider og til å bruke til bokbinding. Jeg har sett flotte håndlagede kort som er inspirert av origami. Det er viktig å være nøyaktig når man bretter for å få et godt resultat.

P

PVA lim - et sterkt plastbasert lim som brukes mye i bokbinding. Det er sterkt og tørker raskt.

Presseplater - jeg bruker MDF boards 9mm tykke. Det holder til å begynne med å ha to store og to små plater. De store brukes når man lager omslaget, de små brukes til å presse selve bokblokken. Når man presser bør man plassere trykket på midten, og når man limer bokryggen bør den stikke litt utenfor kanten, og presset bør være mot bokryggen og midt på slik at trykket blir jevnt på både hode- og fotenden av boken.

Panagram - en setning som inneholder alle bokstavene i alfabetet. På engelsk er den mest kjente setningen: The quick brown fox jumps over the lazy dog. Det blir verre å finne et på norsk som i tillegg har æøå, men det finnes sikkert noen, ellers får man finne på det selv. Fint å skrive når man øver inn et nytt alfabet, for da får man øvd seg på alle bokstavene i alfabetet.

Q

Quill - det engelske ordet for fjærpenn.



R


Runealfabetet - futhark kalles det også ofte. Skriftspråk som ble brukt i skriftsystem som ble brukt i de germanske områdene fra tiden like etter vår tidsregning og frem til omkring reformasjonen på 1500-tallet. 



S


Skjirting - bokbinderstoff kaller jeg det oftest. Det er et stoff som har blitt limt til et hvitt, tynt papir. Papiret gjør at limet ikke trekker igjennom når man limer det på boken. Det finnes utallige varianter og kvaliteter på dette stoffet. Man kan også lage sitt eget bokbinderstoff, men det er litt krunglete. Man kan bruke et 40g-70g papir og man må bruke hvetemelsklister for å lime for det gir ikke flekker. Stoffet må ligge under press og presseplatene må være store nok.

Skjerfekniv - det brukes forskjellige kniver til å tynne skinnet ned med for å få trukket det på bøkene. I Frankrike bruker de en kniv med et kurvet blad, i England er det vanlig å bruke en tohånds-høvel. Det finnes også små kniver med rett blad som man skjærer kanten ned på slik at høvelen ikke setter seg fast i kanten på skinnbiten.

Skjerfemaskin - jeg har kjøpt meg en såkalt Brochman Paring Mashine. Den er fin til mindre biter, som ryggbiter o.l. Det er en maskin der man bruker gammeldagse barberblader til å kutte med. Jeg har kjøpt opp et lager med barberblader nå, som burde holde livet ut :)



T


T-linjal - can't live without it. Jeg har en 30cm lang t-linjal som er helt uunværlig. Jeg bruker den både til å linjere opp når jeg skriver kalligrafi og til å få rette linjer når jeg måler opp i bokbinding. Størrelsen er hendig, ikke for liten, ikke for stor.


U

U


V

V


W

W



X


X



Y


Y




Z


Z



Æ - a og e smeltet sammen. Særegen for norsk og dansk. Her finnes mange variasjoner på denne sammensmeltingen.


Æ



Ø


Ø - denne bokstaven er særegen for norsk og dansk. Man skriver en O på vanlig måte og lager en tynn strek diagonalt, ved å holde pennen i samme vinkel som når man skriver (45 grader) vil den bli helt tynn. Man kan også variere og kun lage en strek halvveis inn i o-en. I kalligrafi er det lov å bryte regler.



Å


Å - bokstaven å er særegen for norsk og dansk språk. Når vi skriver denne bokstaven med bredpenn lager vi ringen over å-en med en pennebredde smalere enn selve a-en. Dette gjør vi for at ikke ringen skal bli for tett og mørk. Vi holder pennevinkelen lik - ringen blir som en liten o.